Midt i den gamle seilleia langs kysten har øygarden ligget slik og skjermet fastlandet mot havet. Blant sjøfarende var stedet derfor viden kjent som lun og trygg havn når stormene brøt løs ute på havet. Videre Østover finnes nesten ingen gode havner før man kommer til Jomfruland. Så her har nok vikinger og de gamle kongene med sitt følge funnet ly på sine ferder. I sagaen er denne delen av Agderkysten nevnt som Limgard- sida og Lungard- sida. Navnet Lungard går kanskje igjen i navnet Lyngør, lokaldialekt "Lønger", eller rettere "Løngæ". Man sier også "Lyngæ- sia" om den ytterste Øya. Navnet Lyngør har således ingen ting med "lyng" å gjøre, - selv om lyngen her ute kan være svært vakker om høsten! Her er det frodigere enn man skulle tro. Selv på utsida vokser det tett skog, ville roser, vivendel, bjørnebær og vakre småplanter, "natt-og-dag", fioler og prestekraver. I gammel tid sto her til dels stor skog, slik det ennå gjør på Steinsøya og på Askerøya like ved. De eldste husene på Lyngør- sida er derfor bygget av tømmer fra øygruppa. Men hogst, lauving samt beiting av store og små husdyr gjennom århundrer har hatt sin pris. På bilder tatt ca. 1900 ser Øyene derfor helt nakne og golde ut. I dag er det atter grønt og frodig igjen, men smått med "storskog".