Hans Majestets Skip Dictator
utenfor Lyngør, 7de Juli 1812.

Min Herre!

Krigslykken har brakt i mine Hender de danske Orlogsbrigger Lolland og Kiel. De utgjorde en del av den styrke, som jeg i går kveld angrep i Lyngør. Her ble jeg ble forhindret til å føre dem med mig av en Divisjon Kanonbåter, som krenket en våpenstillstand og heller ville fortsette kampen. Min menneskekjærlighet forbød mig at ødelegge briggene Lolland og Kiel på Grunn av det store Antall sårede dansker som var ombord.

Jeg skal nå, min Herre, i detalj berette for Dem omstendighetene ved denne høyst æreløse handling. Jeg er ikke i tvil om, at noen av deres landsmenn svikefullt utførte denne forræderske oppførsel vil jeg som en mann av ære snarest gjenopprette normale forbindelsen med den danske mentalitet slik at mine rettferdige fordringer kan bli oppfylt. De er naturligvis allerede underrettet om Resultatet av gårsdagens angrep på "Najaden" og de 3 Briggene der 2, "Lolland" og "Kiel", falt i våre hender. Om bord i Lolland var det brutt ut en brann, som ble slukket av oss. Kaptein Rasch på "Kiel" undertegnet for egen del samt for offiserer og besetning et høgtidelig løfte om å overgi seg, Dette ble satt som et vilkår slik at vi kunne yte den legehjelp som var nødvendig både til de sårede på de to Brigger og i land. Hjelpen ble så øyeblikkelig gitt med og vår bistand ble ytt med glede og ydmykhet til de som trengte det. Løfte de ga om at, at de engelske skip ikke skulde bli forulempede av de danske Kanonbåter under vår tilbaketrekning. Et våpenstillstandsflagg ble heist på "Dictator".

Døm selv over min Harme, når jeg forteller dette. Straks etter at en skadet offiser, som var ombord på "Dictator" med våbenstilstandsflagg, og var kommet iland, da begynte en divisjon av deres kanonbåter straks et angrep på de engelske skipene.

Dette ble gjort mens deres egne våpenstilstandsflagg var vaiende, og mens deres egne folk fik legehjelp av oss. Den samme offiser som med bestemthet hadde livet overgivelse og forsikret mig på "Dictators" skanse, at kanonbåtene hadde trukket sig tilbake, og at etter Kaptein Rasch, fikk tilbake briggene fra vår forvaring. Denne kaptein hadde gitt sit ord og sverget ved sin stand at han ikke alene skulle oppfordre sin besetning til å ta tilbake skibene som ubevæpnede menn. Vi ville da ikke lengere anse danskene som fiender.

Like vel forsøkte han å avfyre en kanon i den hensikt å skyte i senk en båt fulle av engelske sjøfolk, som hadde oppført sig vennlig og hjulper til med redningen av de sårede. Disse sjømenn burde heller være berettiget til hans takknemlighet og beundring.

Jeg forlanger nu rettferdighet av Dem, min Herre. En rettferdighet som jeg ikke et øyeblikk tviler på, at De som en tapper Mann og offiser, som har deres lands og deres stands ære kjær, straks vil gi meg i følge alle krigslovers ubestridte prinsipp: Dere var ikke alene i min besiddelse når deres sjef på egne og offiserers vegne ga sit æresord på ikke å utføre stridigheter etter en utveksling. Kun den laveste og feigeste handlemåte tvang mig til at forlate dette æresord.

Jeg forlanger derfor, at de jeg overga dem blir gitt tilbake i samme tilstand, hvori jeg over ga det, og at dens sjef, offiserer og Mannskap skal betraktes som Krigsfanger, inntil de på regelmessig måte ere utvekslet. De vil innse de ubehagelige følger, som Kaptein Raschs tilfangetagelse vil ha i den stilling han benner seg dersom eskadren under min befaling blir beordret til å betrakte ham som krigsfange på æresord.

Jeg har den ære etc.
J. P. Stewart.